hits

LIVET SOM KRONISK SYK

  • 12.12.2017 kl. 15:43

Eva for fire år siden versus Eva idag er virkelig en stor endring. Tenk hvor fort vi glemmer det vonde. Jeg husker hvordan jeg startet dagene med å porsjonere hva jeg orket og klarte. Noe tok jeg i sneglefart eller så tok jeg helt av for å ta igjen det tapte. Jeg husker hvordan jeg stresset med å legge meg tidlig, slik at jeg orket å yte 100% på jobb dagen etter. Mens jeg lå og ventet på søvnen hamret hjertet mitt raskt, fordi jeg var nervøs for at jeg skulle være dårlig og måtte ringe for å ta ut en egenmelding. Dette var mitt største mareritt. Dere vet kanskje hva slags følelse jeg tenker på, nemlig den dårlige samvittigheten av å ikke være på jobb, og å føle at man svikter de på jobb når man faktisk ikke kan være tilstede. Hele situasjonen stresset meg til tusen, noe som igjen gjorde meg syk. Jeg husker hvordan jeg kunne ligge på sofaen enkelte dager fordi jeg var så utmattet. Jeg orket såvidt å være mamma. Kombinasjonen med det stresset / tidsklemma og å være mamma, samt det å porsjonere ut riktig mengde energi på de rette plassene for ikke å bli utmattet var slitsomt bare det også. Jeg var et nei-menneske. Jeg kunne ikke være med på alt, fordi jeg måtte prioritere riktig og porsjonere perfekt. Brukte jeg for mye energi der, gikk det utover noe annet. For min del følte jeg meg nok også ganske så mislykket. Ikke hadde jeg talent i noe, ikke hadde jeg noen stor sunn hobby, men selvsagt prøvde jeg å finne noe. Så jeg har svitsjet mellom det meste. Prøvd og feilet, for å føle at jeg var talentfull i noe og for å føle på mestringsfølelsen jeg ikke hadde et snev av.

Så var jeg ved det vendepunktet, hvor jeg ikke mestret noe i det hele tatt. Nye medisiner, store doser intravenøst og alt ble med ett mørkt. Jeg var for å være helt ærlig; DRITT LEI!

Dritt lei meg selv, hvordan livet var og hvordan helsen var. Så jeg valgte å ta et tak. Jeg begynte å trene fast og kjente meg sterkere og sterkere. Jeg tok på nytt av et tak i kostholdet som også gjorde meg sterkere og friskere. Jeg valgte å snu tankegangen fra mørk til lys, noe som ikke ble gjort på en, to eller tre dager. Dette ble gjort over tid så lenge jeg hadde det rette fokuset og ikke ga opp. Jeg søkte noe nytt, noe som kunne gi meg mestring. Jeg forstod at den eneste løsningen var å ta i bruk grunderspiren min i magen, og få til noe eget. Jeg prøvde og feilet der også, men jeg ville fortsette å prøve, og ikke være en av de som ga opp. Er dere klar over hvor mange ganger de suksessfulle menneskene vi alle kjenner til har feilet? De har feilet stort og ofte har de feilet mange ganger. Men forskjellen på de og gjennomsnittet er at de ikke ga opp en eneste gang. De fortsatte å prøve. Man har jo heller aldri en garanti for hvordan det skal gå, men så lenge en selv har klokkertro på noe så er det det viktigste. Så, ikke bry deg om hva alle andre mener, men fortsett å følge din tro på deg selv. Jeg gjorde nemlig det.

Jeg kom over noe nytt igjen, med kosttilskudd som jeg følte jeg måtte prøve, siden jeg var i et mørkt hull. Jeg har alltid hatt troen på naturlig tilskudd, takket være en asiatisk mor som har det i sin tankegang fra fødselen av og sin kultur. Jeg testet det og merket ingen endring fra første stund. Jeg ble skuffet med det første. Men jeg fikk klar beskjed om å teste det over tid og å ikke gi opp. Jeg ga først opp, og kjente at det kanskje hadde en virkning likevel, så jeg bestemte meg for å fortsette. Virkningen var så AMAZING at jeg valgte å bli forhandler. Kun for eget bruk, fordi jeg ville ha prosentene. Jeg skjønte heldigvis raskt at dette var også noe jeg kunne gjøre på heltid, så jeg bestemte meg for å sette inn støtet og gå all in. Hvis dette var så bra på meg som jeg følte , så måtte jo hele verden få vite om det. Det var den følelsen jeg satt med.

Fire år senere...

Jeg føler meg dårlig til tider og sliter med helsen. Men når jeg ser på hva jeg orker den dag idag versus hva jeg orket for fire år siden så er forskjellen enorm. Jeg har blitt et JA-menneske og jeg føler stor mestringsfølelse. Bare DET gjør stort med helsen. Jeg har ikke angst for å bli syk, på den samme måten. For hvis jeg er dårlig en dag, så er jeg det. Det er det gode med å være selvstendig næringsdrivende og kronisk syk. Jeg ler mer , jeg smiler mer, jeg pynter meg mer, og jeg liker livet mer og mer. Jeg sier ja, istedenfor nei. Jeg lever fullt ut som den Eva jeg er født til å være. Jeg føler meg ikke lenger fengslet i egen kropp, og jeg kan jobbe mer så lenge jeg gjør noe jeg kan tilpasse etter egen kropp og eget liv.

Det er ingen tvil om at forskjellen er enorm. Det er ingen tvil om at min livskvalitet har blitt mye bedre. Det er dog heller ingen tvil om at alle kan få det bedre med seg selv, kronisk syk eller ei. Det handler bare om å gjøre de tingene som er rett for en, forme livet til hva man ønsker selv. Det handler om å finne det rette gullegget for seg selv, og jeg er så heldig som har funnet mitt ❤

SÅ BESTEM DEG DA

  • 28.11.2017 kl. 13:19

Skal jeg eller skal jeg ikke?

Det evige spørsmålet vi alle stiller oss selv, opptil flere ganger i livet. Noen ganger handler det om ekstremt store avgjørelser, andre ganger kan det bare være så enkelt som om man skal ta den biten med melkesjokolade eller ikke.

Når det kommer til det store perspektivet er det ikke enkelt å ta en avgjørelse, og dette spørsmålet blir ofte repetert , og tenkt igjennom opp og ned i mente. Vi stiller andre det spørsmålet på vegne av oss selv, og noen ganger hjelper det deg til å ta en avgjørelse, mens andre ganger gjør det deg enda mer forvirret.

Er du en av de som stiller deg selv dette «skal - skal ikke spørsmålet» når det kommer til store avgjørelser i ditt liv? Jeg stiller meg selv dette spørsmålet stadig, men ettersom jeg har lært meg selv mer å kjenne så ender det alltid opp med at jeg ender opp med den avgjørelsen som min egen magefølelse sier. Jeg kan spørre noen få stykker om råd, men det ender stort sett opp med det Eva hadde i tankene fra første stund. Det er ikke alltid det er den smarteste avgjørelsen , men da lærer jeg og erfarer noe nytt utfra det. Man kan ikke ta så på vei for alt, alltid.

Det er noe med det å starte å stole på seg selv. Ikke lytte til hva alle andre sier. Det handler om å handle, ta action rundt sine egne tanker eller ønsker , istedenfor at noen andre skal gjøre det for deg. Jeg hører altfor mange historier om mennesker som hadde store planer i livet, men disse planene ble lagt til side fordi noen andre mente det var galt. Hva tror dere disse menneskene gjør i etterkant ? Jo, de angrer for at de ikke lyttet til seg selv. De angret for at de lot noen andre påvirke deres egentlige lyst, og de føler den dag idag at det er for sent å gjøre noe med det.

Hva hvis du går med dette spørsmålet inni deg nå? Skal jeg eller skal jeg ikke? Lytt til deg selv! Hva vil du selv? Hva er grunnen til at du går med disse tankene ? Er det bra ? Er det dårlig? Hva er konsekvensene? Bryr du deg om konsekvensene eller vil du likevel gå for det ? Kanskje disse spørsmålene kan hjelpe deg til å ta en avgjørelse.

 

Så med dette avslutter jeg dette innlegget med et spørsmål til deg. Skal du eller skal du ikke ?

 

Xoxo Eva

 

JEG BLIR FORBANNA

  • 27.11.2017 kl. 13:03

God dag folkens.

 

Vel hjemme fra en ferie i Mexico. Utrolig vakkert der, men også en sterk hendelse hendte der som har satt sine spor. Jeg har reflektert en del i det siste. Ikke bare over livet, men også over verden. Synes utviklingen er skummel, med terrorisme, økt kriminalitet visse plasser, økt salg av narkotika og en verden hvor stort sett alt handler om penger. Penger er viktig, men ikke så viktig at man skal tråkke på andres føtter eller drepe for den saks skyld. Da blir disse pengene lite verdt. Jeg ser på nyhetene, og ser barn sulter. Jeg ser at det i mange land er ganske så "normalt" å drepe, fordi krig har vært en stor del av hverdagen. Å flykte, være redd, høre skudd fra våpen og bomber er en del av mange barn og voksne sin hverdag. Hva slags verden er det vi lever i ? Jeg kjenner det gjør vondt å tenke på, og jeg kjenner en slags klump i magen når jeg tenker over hvor mye forferdelig det er ute i verden. Det er veldig vanskelig for en som bor i Norge og som aldri har opplevd den slags noensinne å sette seg inn i, men man kan jo klare å sette seg inn i det til en viss grad. Vi mennesker tåler mye, men likevel vil situasjoner som skaper frykt gjøre noe med en. Jeg har opplevd frykt av største grad, og jeg trodde ikke engang jeg skulle overleve. Vet dere hvor forbanna heldige vi er som bor i Norge ? Vi bor i et fredlig land, hvor vi har et system som passer på oss. Vi trenger ikke å være livredde bare vi skal ut å handle mat, vi trenger ikke å være redde for å ta med barna på lekeplassen. Vi kan feire jul, kjøpe julegaver til flere tusen og likevel spise oss så mette at vi nesten ikke kan puste på julaften.

Jeg nevner igjen at vi er forbanna heldig! Og jeg føler et slags sinne for hvordan verden har utviklet seg til å være. Men en ting som provoserer meg aller mest er utakknemlighet. Husk å vær takknemlig for å i det hele tatt bo i dette landet, at du har et hus å reise hjem til, at du har en familie og venner som bryr seg, at du har råd til å kjøpe deg mat når du er sulten, og for at du ikke trenger å oppleve og å kjenne på frykt for livet ditt slik som andre må gjøre hver eneste dag.

Prøv å vær i nuet, prøv å nyt de små tingene som er positive ved livet ditt, gjør godt mot andre og ikke søk mot ondskap , drittsnakk og f***skap. Det gjør deg ingenting annet enn at du får et mørkere og mer utakknemlig sinn.

Jeg elsker de små tingene ved livet mitt, tiltross for at jeg har mye tungt å komme igjennom. Jeg fokuserer på lyset, fremfor mørket. Jeg er takknemlig for små ting, og jeg føler en sterk medfølelse for de som ikke har det så godt som oss.

OREOJULEKAKER

  • 26.11.2017 kl. 17:42

Åh, jeg elsker enkle oppskrifter, og nå er det jo "snart" jul. Så i dag fant meg og barna ut at vi skulle hive sammen en kakedeig. I og med at jeg ikke hadde allverdens i skaper og skuffer, måtte vi jo ikke gjøre det så avansert. Man tager hva man haver. Jeg lette litt på nett, og fant en genial kakedeig som var enkel og lett for barn å holde på med. Dette var en oppskrift jeg fant på Franciskas vakre verden.

Jeg er glad i det tradisjonelle, men jeg liker også å skape egne tradisjoner og holde på de. Nå er det slik at jeg omgås fire barn som elsker Oreokjeks. Disse har jo blitt så populære om dagen, og da er det jo et ekstra stort pluss at  julekakene inneholder barnas favorittkjeks. Jeg deler derfor oppskriften med dere.

Oppskrift:

250 g sukker

225 g mykt smør

2 ts vaniljesukker

1 egg

1/2 ts bakepulver

450 g hvetemel

1 pakke Oreokjeks.

Slik gjør du:

Ha smøret ( som er romtemperert) i en eltemaskin. Rør det mykt og godt sammen. Deretter har du sukker og vaniljesukker i. Rør inn egget.

Bland mel og bakepulver i en egen bakebolle, men ha det i bakebollen med resten og rør godt sammen med en eltemaskin. Hvis det begynner å bli for tungt for maskinen bruker du hendene. Tilsett litt vann for ønsket konsistens.

Skjær Oreokjeksene i mindre biter med en stor kniv. Deretter har du dem i den ferdige deigen og knar.

Rull ut deigen ganske tykt, ca 1 cm. Stikk ut med små former og legg kakene på et brett med bakepapir ( jeg brukte 3 brett).

Stekes midt i ovnen på 175 grader i ca 10 minutter, eller til de har fått en gylden fin farge.

Oppbevares i kakeboks.

Lykke til !

PÅ INNSIDEN

  • 13.11.2017 kl. 11:03

Hvordan ser livet mitt ut om fem år ? Hva har skjedd ? Har jeg oppnådd mine drømmer og er jeg der jeg ønsker å være ?

Noen ganger føles det ut som om jeg har satt meg på et tog, som bare kjører og kjører , uten at jeg vet hvor det skal. Jeg lar det også føre meg, og jeg sitter bare der passiv og uvitende over hvor jeg skal gå av. Slik føles livet mitt noen ganger. Jeg vet ingenting. Jeg bare sitter der, og lar toget føre meg. Noen ganger går jeg i toget. Jeg går å leter, åpner nye dører og setter meg et annet sted. Jeg er på let, og impulsivt er jeg med på noe nytt. Noen ganger er det bra, noen ganger er det dårlig. Men jeg har overlevd hver gang frem til nå.

Noen ganger går jeg ikke i toget, men svever. Jeg vil helst gå, men får det ikke til. Beina vil bare sveve. Det ender aldri godt når jeg svever.

Jeg trenger å gå, jeg trenger å observere , og jeg trenger å ha beina på plass under meg.

Toget kjører i full fart. Men jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for hvor det skal føre meg. Det er slutt på at toget skal bestemme hvor jeg skal. Jeg trenger å være føreren i mitt eget liv. Fra nå og fremover.

MED ALT DET VONDE BLE OGSÅ EN DRØM OPPFYLT

  • 07.11.2017 kl. 15:58

Ny blogg, nytt instagramnavn og det som medfølger...

Jeg har lenge vært i tenkeprosessen, og endelig tok jeg valget om å bytte navn på sosiale medier. Det er mye nytt som skjer, og jeg er endelig i et kreativt hjørne når det kommer til så utrolig mye , noe som medfølger endringer. Det er mye som kan skje fremover, om alt jeg tenker går i boks, men jeg tror det vil ta litt tid. Men enn så lenge må dere følge meg i dette nye som jeg nå går inn i . Jeg stortrives i mitt liv som selvstendig næringsdrivende med full frihet, men jeg har alltid mange baller i luften og trives helst med det. Så fremt det ikke suger meg tom for energi, men heller gir meg energi. I alt det nye som har skjedd har jeg også kjøpt et nytt hus. Jeg har flyttet tilbake til Porsgrunn, min hjemby, og jeg er så heldig å bo midt i sentrum. Jeg skal fortelle dere litt av min drøm, for det har nemlig vært å bo i en toppleilighet på Bratsberg brygge her i sentrum. Jeg vet at det er vanskelig å få realisert den drømmen med barn i livet, og spesielt nå etter at to til kom inn i livet. Men det skal virkelig sies at jeg tilnærmet har fått drømmen oppfylt. Dere forstår det at nå bor jeg avstandsmessig i gangavstand fra flotte Bratsberg brygge, jeg bor sentralt, men samtidig i et rolig strøk. Det kan faktisk ikke bli bedre.

Bratsberg brygge er et flott sted i Porsgrunn. Nærme vannet, med svaner svømmende rundt plassen på sommeren, flott brygge, restauranter og rett og slett et flott sted å være i solskinnet. Huset jeg kjøpte er bygd i 1993, så heldigvis ikke så himla gammelt. Noe jeg følte var trygt i seg selv å velge. Beliggenheten dro nok opp prisen på dette, men jeg var heldig å vant budrunden likevel. Det føltes også trygt å kjøpe dette huset, i og med at det fulgte med en hybel. Nå leier jeg ikke ut på fast basis, men det er likevel en trygghet å ha.

Huset måtte likevel pusses opp, så mye er gjort her. Jeg må likevel ha tålmodighet i magen, fordi jeg kunne virkelig tenkt meg å gjort enda mer. Nå er det nå slik at man må ta alt til sin tid, så da får jeg enda bedre tid til å planlegge.

Processed with VSCO with a5 preset

 

Takk for at du følger meg, og jeg håper du fortsetter å følge meg inn i det nye.

xoxo Eva

 

JEG VAR DIVAMAMMA

  • 01.11.2017 kl. 19:42

Hei !

Takk for at du titter innom min nye blogg.

Jeg er 32 år, tobarnsmamma og har en bloggerfartstid på cirka 8 år. Mitt gamle kallenavn har vært Divamamma, som jeg opprettet fordi jeg ble kalt det som spøk. Det jeg ikke visste den gangen var at jeg fikk en del lesere som ville følge meg, og som begynte å følge meg fast. Så det ble til at jeg måtte beholde dette kallenavnet, tiltross for at jeg var på nippet flere ganger til å bytte til noe annet. Jeg synes Divamamma fort kan misoppfattes, og om jeg er en ekte divamamma tror jeg ikke helt stemmer heller. Jeg kan være høylytt, rølpete, rotete og surrete, men jeg liker også litt ekstra luksus i livet og i hverdagen. Så derfor er jeg nok en smule Divamamma. Samtidig er jeg så utrolig mye mer, og det er derfor jeg nå var klar for å endre navn. Jeg har siden mars 2014 jobbet som selvstendig næringsdrivende innenfor network marketing bransjen. Mitt første mål var å ha en normal gjennomsnittlig heltidsinntekt, men businessen tok helt av , så nå har jeg gått fra å være 50% ufør og syk til å være en businesskvinne på fulltid. Den dagen jeg ringte NAV og sa jeg ikke ville ta imot penger fra dem lenger, fordi jeg klarte meg på egenhånd var en vanvittig stor bragd for meg. Jeg hadde ikke lyst til å være stemplet som syk for resten av livet. Jeg ville mestre noe, og jeg ville bruke alt som bodde i meg til noe som var meningsfullt. Den dag i dag kan jeg kalle meg en Sapphire manager , leder og en businesskvinne til fingerspissene. Tenk på det dere! Alle kan hvis de vil, det handler bare om å ha en sterk nok drivkraft innenfra, og ikke minst vite sin hensikt om hvorfor man skal kjempe tiltross for at omstendighetene jobber imot deg.

Jeg har to nydelige barn. Isak på 5 år og Sarah på 9 år. De er også en grunn for hvorfor jeg valgte å jobbe så iherdig etter økonomisk frihet. Jeg ville kunne kjøpe en vinterdress til de av det beste merket uten å måtte spinke og spare i en evighet. Jeg vil kunne gi de reiser og opplevelser og den tryggeste oppveksten de kan få. Det kiler i magen og hjertet bare jeg tenker på de, jeg er så utrolig glad i de. Så har jeg opplevd det alle tenker er deres verste mareritt, nemlig brudd. Det har vært tøft, og det er ganske få som vet hvordan jeg har hatt det i prosessen. Jeg har valgt å ha kortene tett inntil brystet, fordi det er en privatsak. Tiltross for dette vil alltid rykter komme og gå. Jeg vet heldigvis og har heldigvis sannheten i hjertet mitt. Det holder for meg.

Jeg har dog møtt en ny mann, som har overrasket meg stort på mange områder. Men han tok meg med storm, så den lovnaden jeg ga meg selv om å være lenge alene gikk i vasken. Han kom inn i livet mitt med to fantastiske gutter som nå har blitt en viktig del av mitt liv. Ja, jeg er faktisk veldig heldig, selv om det har skjedd hjerteskjærende ting. Viktig å fokusere på det positive , uansett hvor vanskelig det er.

Jeg har en alvorlig sykdom som gir meg en del utfordringer, men min store svakhet er at jeg glemmer at jeg er syk. Jeg tror jeg er frisk, inntil jeg går på en smell. Smellene kommer gang på gang, og jeg lærer aldri. Men det ser ut til at jeg nå begynner å bli "voksen".

Jeg er et menneske som fort blir glad i andre mennesker. Jeg elsker godhjertede mennesker, som er gode innenfra og ut. Jeg har en liten sirkel med nære venner, og jeg er aller mest komfortabel med å ha det på denne måten. Jeg har fryktelig mye jeg ønsker å fortelle dere, men la oss starte med dette for nå.

Jeg digger å blogge fra denne nye bloggen, og jeg gleder meg så vanvittig til å blogge videre med dere fantatiske lesere på slep.

I LOVE YOU!

xoxo Eva

 

header

  • 26.10.2017 kl. 20:10

Ny blogg!

  • 26.10.2017 kl. 18:47

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Bloggdesign

Kategorier

  • Blogg
  • By Eva
  • Søk i bloggen

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no